Var det bare en drøm?

Fredag før påske fikk jeg en telefon. «Hei, det er fra Turbandagen. Er du i Oslo i morgen? Du er nemlig nominert til en pris og vi håper veldig du kan være tilstede!»

Lørdag før palmesøndag er jeg normalt på vei til fjells. For oss er påskeuken nesten hellig. Da må vi stå og gå på ski. Men i år hadde det seg sånn at jeg skulle starte påsken i Oslo. Sammen med min sønn på 10 år skulle jeg holde to foredrag på Gyldendalhuset for barn. Selvsagt om matredding.

Krone på trone Så da telefonen fra selveste Turbandagen kom, så var svaret mitt at «ja, jeg er i Oslo i morgen». «Strålende» svarte de. «Da må du stille på Spikersuppa kl. 15. Du er nominert til prisen «Krone på trone» fordi vi sikher synes du gjør en strålende jobb for å gjøre Norge til et bedre sted å leve».

Jeg la på og var rett og slett litt fortumlet. Var det noen som spøkte med meg? Hvorfor var jeg nominert til denne ærefulle prisen?

Turbandagen ble feiret for tiende gang i år. Sikhene inviterer til et stort arrangement der alle som vil kan få smake deilig indisk mat og få turban på hodet. Hele poenget med dagen er at fordommer skal knuses og at alle vi som bor i Norge skal lære sikhene bedre å kjenne. De er bare 6000 personer i Norge, men de er godt integrert i samfunnet og bidrar stort med sin åpenhet.

Jeg dro dermed til Oslo med min sønn og gjennomførte foredragene for mange hundre barn. Deretter dro vi på Turbandagen. Det myldret av folk på Spikersuppa. Folk av alle nasjonaliteter gikk med turban. Sikhene strålte i sine fargerike klær, og det luktet deilig krydder av maten de serverte gratis.

Best før, men ikke dårlig etter Da klokken nærmet seg prisutdeling, hadde min sønn mange spørsmål. Mamma, er det her vi skal være? Mamma, hvorfor vil de gi deg en pris? Mamma, jeg vil også ha turban! Mamma, se alle de fine fargene!

Klokken 15 inntok Turbandagen scenen og mitt navn ble lest opp. Jeg gikk gjennom mengden av folk og opp på scenen. Der ble jeg hyllet med fantastiske ord, store smil og en nydelig Oslo-turban som jeg ærefullt fikk på hodet. De ville gi meg prisen fordi jeg har viet mitt liv til avfallsreduksjon og matredding. De synes også det er stilig at jeg fikk Q-meieriet med flere til å endre datomerkingen på mat til «Best før, men ikke dårlig etter». Jeg fikk til og med fagbrev som autorisert turbanekspert.

Det beste med det hele var at jeg fikk omvisning i alle teltene som var satt opp. Det var som å komme til India, som er noe jeg alltid har drømt om. Jeg ble møtt med en enorm gjestfrihet, jeg fikk svar på alle mine spørsmål og jeg fikk smake på det indiske kjøkkenet. Her var det mye nytt for meg. Det smakte nydelig! Men det var mengder av mat. Mer enn jeg klarte å spise.

Vi diskuterte utfordringen med både fattigdom og matsvinn i India. Her bør noe gjøres, men da må en hel kultur endres. Er det mulig? Ja, tenker jeg. Men det vil ta tid.

Matredderpose Utpå kvelden gikk vi på indisk restaurant. Bordet bugnet. Min mage var for liten. De ønsket jeg skulle smake på alt. Men jeg klarte ikke å spise opp. Servitøren kom da tilbake med en papirpose med all maten som ikke var gått i magen. «Klarer du ikke å spise opp? Det er ikke noe problem. Vi pakker ned maten til deg så kan du ta den med» sa han. Jeg gikk ut fra restauranten sammen med min sønn og hadde fått en opplevelse for livet – og mye indisk restemat.

Vi skulle videre med buss til fjells dagen etter. Maten ga vi derfor til en mann som satt på gaten bak et skilt der det stod at han var sulten. Jeg spurte forsiktig om han kunne tenke seg litt indisk mat. Han smilte og takket fint ja. Da smilte også sønnen min og jeg.

Turbandagen handler om å skape et bedre samfunn. Være stolt av den man er. Bruke sitt engasjement. Skape smil. Jeg tror aldri jeg har smilt så mye som den dagen. Så håper jeg min lille innsats for å redusere avfallsmengder og matsvinn kan være med og gjøre en forskjell flere steder.

Dagen etter Turbandagen våknet jeg og lurte på om jeg hadde drømt det hele. Men noe av det første jeg så var turbanen som lå fint på nattbordet. «Mamma, i går var en fantastisk dag» sa min sønn med et smil. «Jeg er helt enig» svarte jeg. Hjertet var fylt med noe nytt. Et ønske om å ta tak i en utfordring som er langt større enn bare her i Norge. Et ønske om å bidra til en enda større forskjell. Kanskje dette var en døråpner? Jeg velger å tro det.

Vi har alle muligheten til å gjøre en forskjell. Grip din mulighet.

Les mer om Turbandagen og bli med i 2020! Alle foto: Turbandagen